DYPET
Dypet er basert på mine opplevelser som overlevende etter Utøya, og er en dramakomedie om oppvekst, traumer og vennskap, satt på Nesodden.
Filmen følger Joachim og hans beste venn Kadir gjennom første året på videregående, og viser hvordan vennskapet deres – og Joachims mentale tilstand – gradvis faller fra hverandre i møte med hans PTSD etter 22. juli.
SØKNAD
Dypet er en spillefilm under utvikling, med handling satt på Nesodden i 2011-2012. Historien tar utgangspunkt i et ungdomsmiljø, et landskap og en erfaring som er tett knyttet til stedet, og undersøker hvordan ettervirkningene av 22. juli slo inn i et konkret lokalsamfunn. Flere av de sentrale hendelsene filmen springer ut av, er erfaringer jeg selv opplevde som en av de få overlevende fra Nesodden AUF. Filmen vil utvikles i samarbeid med Motlys og produsent Yngve Sæther.
Målet med denne fasen er å videreutvikle manuset og forberede prosjektet for videre finansiering og produksjon. Målgruppen er først og fremst ungdom og unge voksne. Vi ønsker å utvikle en film som både har høy kunstnerisk kvalitet og som kan bety noe for publikum på Nesodden og nasjonalt. Dette ved å involvere ungdom fra Nesodden i casting, spille inn i lokalområder, og vise film på ungdomsskoler og videregående når prosjektet er ferdigstilt.
Prosjektet er allerede påbegynt, og andreutkast av manuset er ferdigstilt. Det søkes støtte til en avgrenset utviklingsfase fra mai til september 2026, med to skriveretreats, casting og planlegging, samt en fire dagers testinnspilling av utvalgte scener (En av disse scenene er lagt ved her). Testinnspillingen skal brukes til å teste, og utvikle filmens visuelle språk, arbeidet med unge skuespillere og samspillet mellom realisme og subjektive virkemidler.
Eksisterende utviklingsmidler dekker ikke denne fasen fullt ut. Samtidig er det få relevante ordninger å søke for akkurat dette arbeidet. Viken Filmsenter støtter ikke prosjektfaser som utelukkende har manusutvikling eller utforskning som resultat, og støtter heller ikke fiksjonsprosjekter i langformat som spillefilm. Vi søker derfor Nesodden kommune om støtte til en fase som er lokalt forankret, kunstnerisk viktig og realistisk gjennomførbar.
Også en lavere tildeling enn omsøkt beløp vil ha stor betydning. Den vil gjøre det mulig å gjennomføre deler av den planlagte utviklingsfasen, redusere omfanget der det trengs, og samtidig holde prosjektet i bevegelse med høyest mulig kvalitet. Støtten vil derfor ha direkte effekt, også dersom den ikke dekker hele budsjettet.
MOTIVASJON
Idéen om å lage film av mine opplevelser kom kort tid etter hendelsene på Utøya, men det er først nå – femten år senere – at jeg er klar til å realisere den. Historien og karakterene er fiktive, men basert på mine minner og erfaringer.
I lang tid etter Utøya følte jeg nesten ingenting: ingen sorg over ofrene, ingen forelskelse, sinne eller dyp glede. Det var som om hele følelsesregisteret mitt var borte. Jeg begynte i terapi med T.R.E (Trauma Release Exercise) og andre traumemetoder, og gradvis fikk jeg følelsene tilbake. Det tok nesten et helt år før jeg gråt for første gang, eller klarte å bli sint. Avkoblet fra alt, prøvde jeg å kompensere, være morsom, holde det gående, ha det gøy. Men det var film, og særlig japansk animasjon, som ga meg rom til å le og gråte igjen. FIlm ble min vei tilbake til meg selv.
I skriveprosessen kommer fortrengte minner og følelser stadig til overflaten. Det kommer aldri til å bli uproblematisk å jobbe med dette, men nettopp derfor er det akkurat nå filmen må lages. Det har gått nok tid til at vi kan tåle en mer mangefasettert versjon av fortellingen om 22. Juli, men ikke så lang tid at det har mistet sin relevans og nerve. 22. juli var et traume for langt flere enn meg, på mange måter for hele landet.
Klassens klovn, september 2011
Utøya 2011, før angrepet.
Traumefortellinger på film blir ofte dryppende sentimentalt. Min vei gjennom traumene var på mange måter motsatt. Jeg visste at jeg ikke klarte å gråte, kjenne empati, eller ta inn over meg det som hadde skjedd, og jeg skammet meg over det. Samtidig virket alternativet, å faktisk føle alt, uoverkommelig. Derfor rømte jeg, latet som, eller ble klovn som forsvarsmekanisme. Jeg utagerte og brukte «traumehumor», mens menneskene rundt meg ikke hadde den samme distansen. De følte på alt det jeg ikke var i stand til.
Jeg brukte mange år i terapi på å jobbe meg ut av PTSD og tilbake til følelsene. Filmen fokuserer på den første perioden av dette forløpet, fortalt over ett år. Jeg vil skildre traumet med min egen stemme som filmskaper, og samtidig dele noe av det som faktisk hjalp meg: verktøyene fra terapien, og følelsene jeg satt med. Jeg ønsker å lage en film som kan resonnere hos ungdom som sliter psykisk, og også gi de som er pårørende et språk for hvordan det oppleves fra innsiden. Dypet er mitt oppgjør med hendelsene på Utøya, som overlevende og som nordmann, og jeg håper den kan bli et oppgjør for publikum også.
UNGDOM OG FØLELSER
Gutter i ungdomstiden som klarer å være åpne og sårbare med hverandre, blir altfor sjelden utforsket på film. Ømhet, intimitet og nærhet er kvaliteter mannlige karakterer sjelden får vise overfor hverandre – og når de gjør det, blir det ofte tolket som skaphomofili. Jeg vil nyansere dette og kjempe for en annen presentasjon av vennskap mellom unge menn.
Jeg har vært heldig og vokst opp med venner jeg kunne snakke åpent med, og som kunne snakke åpent med meg. Å vise dette som en normalitet i en film om – og for – ungdom, er viktig. Sunne forbilder for maskulinitet kan være vanskelig å finne for unge gutter og menn, kanskje spesielt i samtiden. Løgn, statusjag, giftig humor, rus og fraværet av følelser spiser gradvis opp nærheten mellom Joachim og Kadir, slik det gjør for mange vennskap i videregående-alderen.
KARAKTERENE
Selv om Joachim er den eneste hovedkarakteren som er et offer fra Utøya, viser filmen gradvis at nesten alle sliter med sine egne traumer etter Utøya. Å fortelle min historie gjennom en fiktiv karakter, har gitt meg distansen til å kunne fortelle med en ærlighet som ellers ville vært vanskelig. Spesielt når jeg utleverer noen av de verste øyeblikkene i livet mitt.
Joachim er ekstrovert, tullete, uredd for å drite seg ut, og full av følelser. Han er emosjonell, gråter lett, blir fort glad og oppspilt, og er litt godtroende, slik jeg ser meg selv på den tiden. Han vokser opp på Nesodden med faren sin Tor, og en tante som kommer på besøk i blant. I filmen har vi valgt at Joachim ikke har noen mor. I prosessen med å huske tilbake til denne turbulente tiden, er det noen ting som er klare, og andre som er diffuse. Det er min far jeg husker best som den trygge forelderen, og siden Joachims kvinnelige terapeut har en så sentral og tidvis maternal rolle, har vi valgt å la ham bare ha en far hjemme. For Joachim er dette normalt, slik han alltid kan huske å ha hatt det, og gir ham insentiv for dypere nærhet til sin tante, og etter hvert terapeuten Erika.
PTSD kommer ikke til uttrykk slik man forventer. Det gjør Joachim emosjonelt utilgjengelig, utagerende, vanskelig, og Kadirs ønske om å være der for sin venn, blir sakte erstattet med frustrasjon for et sykdomsforløp han ikke forstår. Joachim responderer ikke på Kadirs forsøk på å være nær og trygg, men reagerer i stedet med å lyve, vri seg vekk, som igjen resulterer i at Kadir mister tålmodigheten, og blir sarkastisk og stygg tilbake. Kadir er også på sin måte traumatisert av 22. juli, men i motsetning til Joachim, er han i stand til å føle på alt det som har skjedd. Slik Joachim føler en skam for at han ikke føler det han burde, opplever Kadir at han, sammen med sin venn som virkelig er skadet, ikke er berettiget til å føle alt han føler.
Sara er den kule bohemen, som blir venner med Joachim og Kadir grunnet en felles interesse for nerdete ting. I trioen representerer hun den kule, litt eldre opprøreren; en som tør å i gi faen og vise fingeren til verden. På mange måter kan hun oppleves som en trope i fortellinger om barn i overgangen til å bli unge voksne. Men Sara, med sin kynisme (påtatt eller ikke), blir Joachims unnskyldning for å forsøke å leve normalt på videregående. Med henne kan de late som ingenting er annerledes. Saras generelle holdning (ja, Utøya var jævlig, men livet har alltid vært jævlig), gjør at Joachim, og til dels Kadir, har en periode på starten av videregående, som tillater dem å glemme, og late som alt er som før. Men ingen av dem er som før, minst av alt Joachim, og sakte sprekker boblen, også for Sara som er skeiv, og har vokst opp uten en far, med en ustabil mor. Subtilt kommer det frem hvordan Saras holdning til verden, også er et skjold for å beskytte seg selv. Slik speiler hun noe av Joachims fortelling, samtidig som hun representerer vanskeligheter som alltid har vært der. Joachims opplevelse av å ville bli bra, og Saras opplevelse av at ting føles som de aldri kan bli det, ender også i konfrontasjon.
Tor, Joachims far, er varm, tullete, praktisk og stabil. Han arbeider som en kurator for kunst, og forsøker å være den trygge klippen hjemme. Han har vært alenepappa siden kona døde da Joachim var tre, noe som har preget han tydelig. I kjølvannet av sommeren, forsøker Tor å være forståelsesfull, gi Joachim rom og trygghet, men over tid blir det vanskeligere for ham å skille mellom hva som er Joachims traume, og hva som bare er en giddaløs, opprørsk tenåring. Men Tor bærer også på sitt eget traume etter 22. juli: Han mistet nesten sin sønn, den eneste han har igjen.
Vilde representerer en annen type intimitet enn den Joachim har med Kadir. Å få seg kjæreste har vært Joachims største ønske, slik det er for mange sekstenåringer. Men da han endelig får ønsket oppfylt, er han ikke lenger i stand til å takle den nærheten han har ønsket seg. Å tillate seg å bli forelsket, å ha en fullverdig romantisk relasjon, krever at han åpner seg for sine egne følelser, og dette er det traumet hans ikke tillater ham. Han kan ikke gå inn dit, og derfor blir hans kjærlighet til henne overfladisk. Vilde, som er alt Joachim har drømt om; vakker, kul, intelligent, ser gjennom maskespillet hans, forsøker å nå inn til ham, men slik som Kadir opplever, er Joachims traume noe ingen av dem forstår hvordan de skal bryte ned.
Kadir, Joachims beste venn, er en skarp, sarkastisk besserwisser med hjertet på rett sted. Kadir har overlevd tre år med mobbing på ungdomsskolen, og har i denne perioden hatt selvmordstanker. Joachim er den eneste han har betrodd seg til, og han har vært Kadirs støtteapparat frem til der hvor filmen begynner. Denne perioden er grunnlaget for deres åpenhet og sårbarhet sammen, som gjør vennskapet deres sterkt og ærlig.
Men når det er Joachim som trenger hjelp, skjer et skifte. I den første tiden etter massakren på Utøya, er Kadir helhjertet bestemt på å støtte sin venn slik han selv er blitt støttet. Men Joachims PTSD er ikke noe Kadir, eller noen andre, har kompetanse til å forstå eller hjelpe ham med, med unntak av terapeuten Erika.
Erika er Joachims psykolog. Hun er skarp, observant, og har en tørr, sarkastisk humor som Joachim raskt føler seg trygg med (kan hende fordi det minner om hans beste venn). Erika begynner sitt forløp med Joachim godt, men hun sliter med sine egne ting. Hun har jobbet som feltpsykolog i Afghanistan, hvor hun selv har fått PTSD. Når hun møter Joachim, er hun relativt frisk, men hennes siste femten år representerer en slags hypotese av hva som kan skje med Joachim hvis han ikke aktivt jobber for å bli bedre. Hun har selv hatt problemer med intimitet i relasjoner, har mistet samboer, og endt opp barnløs i førtiårene. I filmens forløp er hun midt i prosessen med å adoptere et barn, men sliter med tvil om hun faktisk er frisk nok til en morsrolle. Samtidig har hendelsene 22. juli også gått inn på henne; samtidig som hun er på et sårbart sted med sine egne traumer, er hun nødt til å behandle Joachim. I Joachim ser hun både en versjon av sitt tidligere selv, men også et barn som hun har ansvaret for å hjelpe. Hun jobber egentlig utelukkende med voksne, men 22. juli skaper ekstraordinære omstendigheter hun må forholde seg til. Erikas usikkerhet om sine evner som mor, og hennes egne erfaringer, blir sakte med henne inn i terapirommet, på godt og vondt.
Rundt Joachim står et ensemble av ungdommer og voksne som alle bærer på sin egen sorg, forvirring eller uro etter 22. juli. Paradoksalt nok er Joachim den eneste som ikke kjenner noe – og nettopp den kontrasten gjør at vitser, løgner og manglende medfølelse, får reelle konsekvenser. Han blir ikke bare en som sliter, men en som, uten å mene det, kan skade de som faktisk føler.
SYNOPSIS
Joachim, 16, svømmer fra Utøya 22. juli. Da han kommer hjem til Nesodden, er alle rundt ham i sorg, men han kjenner ingenting. Under begravelsen til en venninne ser han Kadir og de andre gråte, og forstår at det er noe i ham som ikke virker. Han prøver å presse frem gråten alene, men det kommer ikke noe.
Etter en mislykket psykologtime begynner han hos Erika, en traumepsykolog som vil ha ham til å gå inn i det som skjedde, ikke bare fortelle det som en historie. Joachim hevder at han har det fint, og forsøker heller å fortsette livet som før. Han og Kadir begynner på videregående i Oslo, hvor de møter Sara. De blir en trio. De fester, røyker, ser Naruto og filmer hjemmelagde anime intro, mens Joachim prøver å leve som om sommeren ikke har forandret ham.
Samtidig begynner kroppen hans å si noe annet. Lyder blir for sterke. Vanlige situasjoner trigger han, og hans flukt fra negative, og søken mot positive følelser blir sterkere. På fest oppdager Joachim at historien hans gjør ham interessant, og han begynner å lyve, og forme den til en heltehistorie. Erika får ham gradvis nærmere følelsene sine, men når det faktisk begynner å løsne, løsner også det som ligger på dypet av underbevisstheten. Han blir redd og trekker seg unna.
Kadir, som først bare vil hjelpe vennen sin, blir mer og mer frustrert over Joachims løgner, utagering og behov for oppmerksomhet. Sara blir både en flukt og en drivkraft i en stadig mer grenseløs dynamikk mellom dem. Det som først er lekent og kjærlig, blir hardere. Og når et smell fra kjemitimen trigger Joachim, slutter han å forsøke i terapien lenger. Han skulker skolen, lyver hjemme, presser Sara inn i farlige situasjoner og skyver Vilde fra seg når hun prøver å komme nær. Kadir blir kaldere, og vennskapet begynner å slå sprekker, og på en fest ender konflikten med at Joachim slår ned Kadir.
Resten av vinteren forsvinner Joachim nesten helt fra de andre. Først når faren får ham til å åpne seg, greier han å innrømme hvor langt borte han har vært. Han går tilbake til Erika og går endelig inn i det som skjedde på Utøya. Senere, hjemme hos Kadir, ser de på Naruto sammen, men når en karakter dør på skjermen, brister noe i Joachim. All sorgen han har holdt nede kommer på en gang, og i armene til Kadir klarer han endelig å gråte.
Joachim har begynt sin reise mot å helbredes, og kan endelig føle igjen.
VISJON
Prosjektet henter inspirasjon fra moderne nordisk film, som verkene til Joachim Trier og Thomas Vinterberg, men lar seg også inspirere av asiatisk filmkultur, slik som sør-koreanske Bong-Joon Ho, Japanske Hirokazu Koreeda og anime regissør Satoshi Kon. Deres filmer kjennetegnes av en blanding av realisme, overdrevne virkemidler og fysisk komedie, en stil jeg ønsker å integrere i "Dypet". Jeg ønsker å skape en film som er mørk, ekte og følsom, samtidig som den har humor og spenning.
Et viktig aspekt der "Dypet" skiller seg fra realisme, er bruken av visuelle virkemidler. Slik som i "Parasite" og "Verdens verste menneske", vil jeg benytte elementer av fantastisk virkelighet for å forsterke hovedkarakterens følelser og perspektiv. Vann, som et symbol på underbevisstheten, og kobling til å svømme fra Utøya, vil spesielt brukes for å illustrere hovedkarakterens indre konflikter og emosjonelle reise gjennom filmen. Både ved bruk av tydelige undervannsekvenser, hvor vi ser Joachims kamp mot underbevisstheten, men også i subtile innslag av kamera, scenografi og lyddesign.
Filmen utfolder seg over ett år, og årstidene vil være en del av dramaturgien, og symbolisere vennskapets reise. Elementene og årstidene vil tas i bruk for å skape en dynamisk og visuell fortelling. Som tidligere production designer er scenografi et viktig verktøy for meg, allerede i skriveprosessen.
Mitt mål er å skape en film som virkelig fanger, som stikker dypt, som får publikum til å le, gråte og sitte klistret til setene sine. Jeg ønsker å skape en film som både er visuelt imponerende, og også klart og tydelig kommuniserer min visjon; En film om hva massakren på Utøya gjorde med oss, og om hvordan det føltes for ungdommen det påfølgende året.
Vi er en forfatterduo med lang erfaring innenfor kortfilm, manus, noveller og historiefortelling. Min ekspressive fortellerstil som regissør og Espens fokus på dialog og karakter fra hans bakgrunn innen litteratur skaper balansen mellom karakter og visuelt drevet historiefortelling. Vi er vokst opp sammen på Nesodden og har samarbeidet på kreative prosjekter siden vi var små.
Filmen produseres av Yngve Sæther i Motlys og er støttet av NFI’s Neo Ideutviklingsstipend, Eskil Vogt er vår manuskonsulent.
FORFATTERNE
Harald Evjan Furuholmen (f. 1995). Utdannet i film ved European FIlm College og regi ved DFFB (Deutsche Film und Fernsehakademie).
Espen Th. Granseth (f. 1991). Utdannet ved Forfatterstudiet i Bø og Forfatterstudium 2 og 3 ved UiT.
I 2011 var jeg med på å lage min første langfilm, Everywhen, sammen med jevnaldrende venner. Jeg jobbet med production design, var skuespiller, og fortsatte slik med flere kortfilmer før jeg gjorde regi for første gang i 2015. Siden har jeg gått på filmskole i Danmark ved European Film College, og studert regi ved DFFB (Deutsche Film- und Fernsehakademie Berlin). Jeg har hittil bevisst skapt filmer utenfor komfortsonen for å teste meg selv i ulike retninger: vikingfilm med action og stunt, horror om skolemassakre og traumer, kammerdrama med kun dialog og intimitet, og japanskspråklig komedie om sosial angst og skam. Kortfilmene mine har vært utdannelse i ferdigheter som blir nødvendige i Dypet.
Under er et forløp på ti år med kortfilm, prøving, og feiling, hvor all musikk også er komponert og sunget av meg. Dette. vil gi dere en referanse på mine ferdigheter som filmskaper, slik at dere kan se at støtten vil gå til noe av høy kunsterisk kvalitet.
Nærhet i You’remy bruise, 2018. Et forsøk på å kun fokusere på skuespill og karakter.
Min siste kortfilm Agurk, som fortsatt går på festivaler verden rundt. Et forsøk på å lage en komedie om mørkere kildemateriale.
Passord: cucumber
Min førsteårs kortfilm ved DFFB, Hero, var et tidlig forsøk på å visualisere mine opplevelser. Skutt for nå ti år siden.
DEBUTFILM
En film om året etter Utøya, regissert av en overlevende, kunne lett blitt et typisk nordisk drama. Men jeg vil lage en film der kjernen er ekte, men uttrykket er originalt, direkte og kompromissløst. En film som tør å være morsom, brutal og øm på en særegen måte. Som viser den viktigste tiden i nyere norsk historie, fra et unikt innenfra-perspektiv, og som samtidig er fortalt med et filmspråk som fanger kaoset jeg opplevde.
For å skape dette, trenger vi deres hjelp. Dypet er min viktigste historie, og jeg håper dere vil støtte meg med å fortelle den.
