Selv om Joachim er den eneste hovedkarakteren som er et offer fra Utøya, viser filmen gradvis at nesten alle sliter med sine egne traumer etter Utøya. Å fortelle min historie gjennom en fiktiv karakter, har gitt meg distansen til å kunne fortelle med en ærlighet som ellers ville vært vanskelig. Spesielt når jeg utleverer noen av de verste øyeblikkene i livet mitt.

Joachim er ekstrovert, tullete, uredd for å drite seg ut, og full av følelser. Han er emosjonell, gråter lett, blir fort glad og oppspilt, og er litt godtroende, slik jeg ser meg selv på den tiden. Han vokser opp på Nesodden med faren sin Tor, og en tante som kommer på besøk i blant. I filmen har vi valgt at Joachim ikke har noen mor. I prosessen med å huske tilbake til denne turbulente tiden, er det noen ting som er klare, og andre som er diffuse. Det er min far jeg husker best som den trygge forelderen, og siden Joachims kvinnelige terapeut har en så sentral og tidvis maternal rolle, har vi valgt å la ham bare ha en far hjemme. For Joachim er dette normalt, slik han alltid kan huske å ha hatt det, og gir ham insentiv for dypere nærhet til sin tante, og etter hvert terapeuten Erika.

PTSD kommer ikke til uttrykk slik man forventer. Det gjør Joachim emosjonelt utilgjengelig, utagerende, vanskelig, og Kadirs ønske om å være der for sin venn, blir sakte erstattet med frustrasjon for et sykdomsforløp han ikke forstår. Joachim responderer ikke på Kadirs forsøk på å være nær og trygg, men reagerer i stedet med å lyve, vri seg vekk, som igjen resulterer i at Kadir mister tålmodigheten, og blir sarkastisk og stygg tilbake. Kadir er også på sin måte traumatisert av 22. juli, men i motsetning til Joachim, er han i stand til å føle på alt det som har skjedd. Slik Joachim føler en skam for at han ikke føler det han burde, opplever Kadir at han, sammen med sin venn som virkelig er skadet, ikke er berettiget til å føle alt han føler.

Sara er den kule bohemen, som blir venner med Joachim og Kadir grunnet en felles interesse for nerdete ting. I trioen representerer hun den kule, litt eldre opprøreren; en som tør å i gi faen og vise fingeren til verden. På mange måter kan hun oppleves som en trope i fortellinger om barn i overgangen til å bli unge voksne. Men Sara, med sin kynisme (påtatt eller ikke), blir Joachims unnskyldning for å forsøke å leve normalt på videregående. Med henne kan de late som ingenting er annerledes. Saras generelle holdning (ja, Utøya var jævlig, men livet har alltid vært jævlig), gjør at Joachim, og til dels Kadir, har en periode på starten av videregående, som tillater dem å glemme, og late som alt er som før. Men ingen av dem er som før, minst av alt Joachim, og sakte sprekker boblen, også for Sara som er skeiv, og har vokst opp uten en far, med en ustabil mor. Subtilt kommer det frem hvordan Saras holdning til verden, også er et skjold for å beskytte seg selv. Slik speiler hun noe av Joachims fortelling, samtidig som hun representerer vanskeligheter som alltid har vært der. Joachims opplevelse av å ville bli bra, og Saras opplevelse av at ting føles som de aldri kan bli det, ender også i konfrontasjon. 

Tor, Joachims far, er varm, tullete, praktisk og stabil. Han arbeider som en kurator for kunst, og forsøker å være den trygge klippen hjemme. Han har vært alenepappa siden kona døde da Joachim var tre, noe som har preget han tydelig. I kjølvannet av sommeren, forsøker Tor å være forståelsesfull, gi Joachim rom og trygghet, men over tid blir det vanskeligere for ham å skille mellom hva som er Joachims traume, og hva som bare er en giddaløs, opprørsk tenåring. Men Tor bærer også på sitt eget traume etter 22. juli: Han mistet nesten sin sønn, den eneste han har igjen.

Vilde representerer en annen type intimitet enn den Joachim har med Kadir. Å få seg kjæreste har vært Joachims største ønske, slik det er for mange sekstenåringer. Men da han endelig får ønsket oppfylt, er han ikke lenger i stand til å takle den nærheten han har ønsket seg. Å tillate seg å bli forelsket, å ha en fullverdig romantisk relasjon, krever at han åpner seg for sine egne følelser, og dette er det traumet hans ikke tillater ham. Han kan ikke gå inn dit, og derfor blir hans kjærlighet til henne overfladisk. Vilde, som er alt Joachim har drømt om; vakker, kul, intelligent, ser gjennom maskespillet hans, forsøker å nå inn til ham, men slik som Kadir opplever, er Joachims traume noe ingen av dem forstår hvordan de skal bryte ned.

Kadir, Joachims beste venn, er en skarp, sarkastisk besserwisser med hjertet på rett sted. Kadir har overlevd tre år med mobbing på ungdomsskolen, og har i denne perioden hatt selvmordstanker. Joachim er den eneste han har betrodd seg til, og han har vært Kadirs støtteapparat frem til der hvor filmen begynner. Denne perioden er grunnlaget for deres åpenhet og sårbarhet sammen, som gjør vennskapet deres sterkt og ærlig.
Men når det er Joachim som trenger hjelp, skjer et skifte. I den første tiden etter massakren på Utøya, er Kadir helhjertet bestemt på å støtte sin venn slik han selv er blitt støttet. Men Joachims PTSD er ikke noe Kadir, eller noen andre, har kompetanse til å forstå eller hjelpe ham med, med unntak av terapeuten Erika.

Erika er Joachims psykolog. Hun er skarp, observant, og har en tørr, sarkastisk humor som Joachim raskt føler seg trygg med (kan hende fordi det minner om hans beste venn). Erika begynner sitt forløp med Joachim godt, men hun sliter med sine egne ting. Hun har jobbet som feltpsykolog i Afghanistan, hvor hun selv har fått PTSD. Når hun møter Joachim, er hun relativt frisk, men hennes siste femten år representerer en slags hypotese av hva som kan skje med Joachim hvis han ikke aktivt jobber for å bli bedre. Hun har selv hatt problemer med intimitet i relasjoner, har mistet samboer, og endt opp barnløs i førtiårene. I filmens forløp er hun midt i prosessen med å adoptere et barn, men sliter med tvil om hun faktisk er frisk nok til en morsrolle. Samtidig har hendelsene 22. juli også gått inn på henne; samtidig som hun er på et sårbart sted med sine egne traumer, er hun nødt til å behandle Joachim. I Joachim ser hun både en versjon av sitt tidligere selv, men også et barn som hun har ansvaret for å hjelpe. Hun jobber egentlig utelukkende med voksne, men 22. juli skaper ekstraordinære omstendigheter hun må forholde seg til. Erikas usikkerhet om sine evner som mor, og hennes egne erfaringer, blir sakte med henne inn i terapirommet, på godt og vondt.

Rundt Joachim står et ensemble av ungdommer og voksne som alle bærer på sin egen sorg, forvirring eller uro etter 22. juli. Paradoksalt nok er Joachim den eneste som ikke kjenner noe – og nettopp den kontrasten gjør at vitser, løgner og manglende medfølelse, får reelle konsekvenser. Han blir ikke bare en som sliter, men en som, uten å mene det, kan skade de som faktisk føler.

Prosjektet henter inspirasjon fra både moderne nordisk film og asiatisk film. Spesielt måten koreansk film og japansk animasjon balanserer teatralsk humor, realistisk drama, intense spenningssekvenser og sterke symbolske virkemidler.

Memories of Murder (Bong Joon-ho) er et godt eksempel: Noen karakterer er nesten utelukkende «over-the-top» og komiske, samtidig som filmens tematikk fremstilles naturtro. En karakter som konsekvent gjør “drop-kick” på andre føles ikke forstyrrende, slik Kadir og Sara sparker Joachim på leggen, eller gjør “gefühl” gesten. Japansk anime, som Naruto, er også kjent for dette forholdet mellom det komiske og det alvorlige.