HOMAGE
Under innspillingen av et samuraiepos til ære for sin far, innser en arbeidsnarkoman regissør at å fullføre filmen kan bety at hun aldri ser ham igjen.
Basert på mine erfaringer av å miste faren min til kreft, utforsker novellefilmen "Homage" den lange prosessen med å innse at noen snart skal gå bort, den vanskelige balansen mellom å følge våre ambisjoner og være til stede med dem vi elsker, og hvor mye en film kan bety.
MOTIVASJON
Filmen er inspirert av følelser jeg satt med under innspillingen av min forrige kortfilm «Agurk» i Japan. Mens jeg var der, fikk min far spredning av kreft, og hadde plutselig kort tid igjen. Å være i Japan mens han led hjemme, konflikten mellom å forfølge egne drømmer, men samtidig skyldfølelsen av å være så langt unna er den emosjonelle kjærnen til filmen.
Den plutselige deadlinen på min tid igjen utløste en besettelse hos meg: Jeg måtte fullføre min første spillefilm før faren min gikk bort. Fullstendig oppslukt, rømte jeg fra min fars sykdom inn i jobb, og hadde plutselig ikke tid til å se han. Heldigvis innså jeg med hjelp av mine venner hva jeg ville gå glipp av hvis jeg fortsatte. Jeg fikk vært tilstede den siste tiden med faren min, istedenfor å jage en personlig ambisjon.
Men hva om jeg hadde fortsatt med å fullføre min første film? Om jeg hadde vært midt i en produksjon da jeg fikk nyhetene om hvor kort tiden skulle bli. For når kreften spredde seg igjen, ble år plutselig til måneder. Denne tanken førte til filmens ide.
Da faren min gikk bort i juli i fjor begynte jeg å skrive. For å møte sorgen direkte, og skape noe som kunne gi noe videre til andre, til ære for min far.
Samuraifilmen kommer fra min forkjærlighet for 50/60-talls samuraifilm, som begynte da jeg ble vist Kurosawas filmer (Ran, syv samuraier osv) av min far som ungdom, og spiste burger når mamma ikke var hjemme.
Ofte i disse arketypiske fortellingene om vikinger og samuraier omhandler det tapet av far, slik som de eldste fortellingene fra vår felles norske historie. Store inspirasjoner for meg var også mangaene Vagabond og Vinland Saga. Verker som omhandler liknende tema, som jeg leste når faren min først ble syk når jeg var seksten.
Ved å vise et forhold mellom far og datter som speiler seg i deres kjærlighet for samuraifilm, og min egen innspilling i Japan, får jeg frem en utrolig personlig historie, vist gjennom episke virkemidler. Ved å ha en kvinnelig hovedrolle får jeg både den nødvendige distansen og vist en utrolig sterk kvinnelig regissør. Et bilde jeg mener trengs i dagens samfunn.
Homage er en film om film, forholdet mellom far og datter, og om hvor lang tid det tar å forstå at man virkelig er i ferd med å miste noen.
VISJON
FILMENE I FILMEN
Samuraifilmen skytes i klassiske technicolor-farger på 35mm med anamorfiske linser i CinemaScope, inspirert av Japans filmstorhetstid. Vi bruker en fargepalett med sterke farger, snø, og blod, samt sort og hvitt i kostymedesign. Kameraet benytter episke wides, klassiske close-ups av hender på sverd, intense blikk, crash-zooms, og store kontraster for å gi et distinkt uttrykk. Selv om vi forstår at vi ser "filmen," må overgangen være myk nok til at vi ikke trekkes ut av historien.
Vikingfilmen skytes også på 35mm anamorfisk film for å speile samuraifilmen, og reflekterer Ronjas ønske om å fange den samme følelsen som inspirerte henne som barn.
Inspirert av filmer som Lost in Translation og Aftersun er Homage en film om et indre dilemma – Følelser som er vanskelig å sette ord på, men som lar seg uttrykke visuelt. Filmens tempo er rolig, og dramaet er lavmælt. Jeg ønsker å skape en film som gir oss tid til å være sammen med hovedpersonen vår, Ronja, og føle det hun opplever. Som i mine inspirasjonskilder er ikke plottet hovedfokus; det er den ubeskrivelige følelsen man sitter igjen med etterpå. Dette er en film som ikke forklarer seg selv til publikum, men som langsomt utfolder seg, en fortelling som kun kan fortelles på film.
For å skape en storslått opplevelse, både visuelt og emosjonelt, vil jeg utnytte sjangertrekk og kraftfulle elementer fra episke filmer, og gi publikum en rask inngang til filmene-i-filmen. Viking- og samuraifortellingene er enkle og sentrerer rundt tapet av en farsfigur, et velkjent motiv. Dette gir en større kontekst til Ronjas personlige kamp og gjør den interne konflikten forståelig, storslått og underholdende.
For å oppnå dette på et relativt lavt budsjett begrenser filmen seg til to hovedlocations. I Norge filmer vi i Tromsøs vidstrakte, snødekte fjellandskap under soloppgang. I Japan er vi ved et tempel i nord, omgitt av snødekte daler i solnedgang. Snøen skaper et visuelt motiv som binder filmene sammen og reflekterer Ronjas emosjonelle avstand til farens sykdom.
Skuespillstilen holder seg realistisk og nedpå, der dramaet oppstår fra det filmatiske språket snarere enn overdrevet ekspressivitet. De scenene som er mer uttrykksfulle har en humoristisk tone, inspirert av japansk og koreansk filmstil som til tider strekker seg mot det teatralske.
Kampkoreografi er en sentral del av filmen. Actionsekvensene vil utvikles i samarbeid mellom en koreograf og skuespillerne, både i Norge og Japan. Begge hovedkampene speiler hverandre for å illustrere Ronjas besettelse med å realisere farens drøm. De holdes korte for å unngå at de tar fokuset bort fra hovedhistorien, men må likevel være troverdige for å formidle viking- og samuraifilmenes episke skala.
Filmens visuelle uttrykk deles i to forskjellige stilarter:
RONJAS PERSPEKTIV
Den visuelle stilen preges av Ronjas distanserte forhold til sine egne følelser, formidlet gjennom en dus fargepalett i blå-, grønn- og jordtoner, ispedd detaljer av rødt. Kameraet forblir stort sett statisk eller beveger seg sakte, med lange tagninger som enten utnytter blocking eller holder seg nært karakteren for å avdekke hennes indre tilstand. Ronja isoleres visuelt, enten gjennom store rom eller intime nærbilder, og kommer først inn i varme farger i møte med Ramenkokkens restaurant.
Filmen filmes digitalt med Arri-kamera i 16:9-format, med eldre linser og filtre for å oppnå en myk, klassisk ‘Cooke-look.’ Kamerabevegelsene er generelt minimale og skaper en ettertenksom, langsom stil.
SYNOPSIS
Ronja, en målbevisst regissør i begynnelsen av trettiårene, er i gang med å spille inn en storslått samuraifilm som en hyllest til farens legendariske vikingfilm, Jarl, en film hun husker tydelig fra barndommens dager på settet. Oppslukt av prosjektet flykter Ronja fra realiteten av farens stadig forverrende sykdom. Hennes intense fokus på å gjøre ferdig filmen før faren går bort, gir henne verken tid til nære samtaler eller besøk hjem, noe som tynger henne med dårlig samvittighet.
Men etter hvert som innspillingen skrider frem, og hennes søster minner henne på hvor lite tid som faktisk er igjen, vekkes minnene om farens tilstand. Ronjas fasade begynner å slå sprekker. Selv om hun forsøker å undertrykke følelsene, rammes hun av et panikkanfall og søker tilflukt i en liten ramen-restaurant. Der møter hun en eldre kokk hvis stille visdom og humor begynner å dempe kaoset i henne.
Filmens hovedtema—en samurai som ofrer seg for sin sønn—blir en smertefull påminnelse om hennes egen situasjon. Selv om fokuset svikter, presser hun seg selv for å fullføre den avgjørende kampscenen, men rammes av nok et panikkanfall. Hun overbeviser crewet, og lyver til sin far, om at alt er i orden. Senere betror hun seg til kokken om farens sykdom, men han ser ikke hennes ambisjon om å fullføre filmdrømmen som nobel, og ber henne reise hjem, redd for at hun skal gjenta hans feil ved å være fraværende da hans egen datter trengte ham. Ronja forlater restauranten rasende.
Tilbake på settet sliter Ronja med å regissere samuraiens dødsscene og kjenner på tomheten i sin egen ambisjon sett i lys av farens tilstand. Da hun endelig snakker med faren, hører hun hvor svak stemmen hans har blitt og han forteller at han ikke trenger at hun lager filmen for ham.
Med hodet klart, klarer Ronja å regissere dødsscenen, men fasaden hennes bryter sammen idet hun endelig innser at hun er i ferd med å miste faren sin for alltid. Hun tar farvel med teamet, takker ramenkokken og drar hjem, for å tilbringe tiden hun har igjen med faren.
MIN VEI SOM REGISSØR
Homage er en viktig del av min utvikling som regissør og vil utfordre meg på veien mot min første langfilm. Jeg er i manusutviklingsfasen med Yngve Sæther fra Motlys (Force Majeure, Oslo 31 August, Barn, Love) for å skape filmen Dypet, inspirert av mine opplevelser som overlevende etter terrorangrepet på Utøya i 2011. Med Homage ønsker jeg å skape en film som gir mange av de samme utfordringene. En personlig historie om sorg, et lengre narrativ, et større budsjett – og en film som kan gi sterkt inntrykk på publikum. Jeg føler et ansvar for å gjøre meg klar til å regissere Dypet, et prosjekt med så stor kulturell betydning, og med min erfaring vet jeg at Homage er noe jeg kan mestre. Og en utrolig viktig steg. Det er viktig å vise mitt nivå til produsenter, investorer, og festivaler, og ikke minst til dere som muliggjør dette. Homage vil demonstrere min stemme som filmskaper og at jeg har noe viktig på hjertet – noe sårt og personlig som jeg ønsker å formidle.
Produsent Kristian Kvam Hansen er eier av produksjonsselskapet PUSH, som har kontorer i Oslo, Tokyo, Shanghai og Sydney. Han har produsert prosjekter i millionklassen for aktører som Nike, Adidas, Maserati, Vogue og Gucci, og har jobbet med talenter som Kanye West, Billie Eilish, Rosalia, Megan Thee Stallion etc. Hans motivasjon om å bevege seg inn i narrativ har ført han til dette prosjektet, som han har vært del av siden tidlig i prosessen.
Medprodusent Mina Moteki har produsert flere langfilmer i Japan (inkl den prisvinnende December) og var også produsent for min forrige kortfilm “Agurk”. Som er på festivaler akkurat nå med internasjonal premiere i Tallinns Pöff. Hun er nå aktuell med filmen Tiger, regissert av Anshul Chauhan.
DOP Julian Jonas Schmitt, en felles student fra DFFB som også skjøt min kortfilm “You’re my Bruise”. Han har jobbet med stjerner i den tyske filmbransjen og jobbe som proffesjonell DOP på en rekke musikkvideoer og reklameprosjekter. Han er akkurat nå aktuell med dokumentaren Grönland på ALPS museet i Sveits.
Production Designer Madeline kinney vant fagprisen under årets Grimstad festival for beste Production Design og har jobbet med prosjekter for Nike, Adidas, Coca Cola etc.
Vi er ambisiøse, målrettede, og har full tro på at med støtte vil dette bli en film av utrolig høy kvalitet, som kan stimulere til videre vekst for nordnoske aktører i Norge, internasjonalt samarbeid og eksport av Norsk kultur.
Om teamet
Homage er en kortfilm som forener storslått underholdning med en dypt personlig tematikk, og som opererer på en større internasjonal skala enn de fleste kortfilmer. Med innspillingssteder som spenner fra Norges snødekte fjell til Japans historiske tempelområder, og actionfylte sekvenser fra både viking- og samuraiverdenen, skaper filmen en episk ramme rundt et lavmælt drama om tap, tilhørighet og ambisjon.
Med Kristofer Hivju (Game of Thrones, Force Majeure, The Witcher) i rollen som faren tilfører prosjektet tyngde og tilstedeværelse, mens filmens flerkulturelle dimensjon – med dialog på norsk, engelsk og japansk – gir den en videre internasjonal appell. Den unike blandingen av action, personlig drama og visuell historiefortelling gjør Homage til et prosjekt med potensial til å bevege og engasjere et bredt publikum globalt. Samtidig balanserer den med en lengde på 25-30 minutter perfekt mellom festivalformat og kommersiell attraktivitet for streamingplattformer.
Gjennom Ronjas historie utforsker filmen hvordan vi i møte med livets største utfordringer – som tapet av noen vi elsker – kan finne en ny forståelse av hva som virkelig betyr noe. Homage er en invitasjon til å kjenne på følelser vi ofte unngår: skyldfølelse, sorg og ambisjoner som kolliderer med behovet for å bli sett. Filmen søker å skape en opplevelse som er både personlig og universell, en fortelling som resonnerer dypt og etterlater et varig inntrykk.