HOMAGE
Under innspillingen av et samuraiepos til ære for sin syke far, begynner en ambisiøs ung regissør å innse at å fullføre filmen kan bety at hun aldri ser ham igjen.
Basert på opplevelsen av å miste min far til kreft, utforsker kortfilmen "Homage" den vanskelige sorgprosessen før noen går bort og balansen mellom å gjøre våre fedre stolte, og være til stede med dem vi elske
MOTIVASJON
Filmen er inspirert av følelsene som oppsto under innspillingen av min forrige kortfilm Agurk i Japan. Mens jeg var der, spredte min fars kreft seg til lever, og selv om foreldrene mine forsøkte å pynte på sannheten, forstod jeg hva som foregikk. Tiden vi hadde igjen ble plutselig snakk om måneder istedenfor år. Å stå i konflikten mellom å forfølge egne ambisjoner og samtidig bære på skyldfølelse over å være langt hjemmefra, ble den emosjonelle kjernen i det som skulle bli Homage.
Da faren min noen år tidligere først fikk diagnosen, utviklet jeg nærmest en besettelse på å fullføre min første spillefilm før han gikk bort. Jeg ville vise at, jeg kan bli regissør, at han ikke trengte å bekymre seg for meg. I stedet for å være til stede, rømte jeg inn i arbeidet. Men når behandlingene feilet, og år ble til måneder innså jeg hva jeg risikerte å miste. Jeg valgte å være til stede, hos en far som allerede var stolt av meg, og dette valget har blitt filmens moralske og emosjonelle kompass.
Men hva om jeg hadde valgt annerledes? Hva om jeg hadde vært midt i en produksjon da beskjeden kom? Da min far døde i juli 2023, begynte jeg å skrive.
I over to år har jeg lagt inn alt for å skape denne filmen. Jeg flyttet til Tokyo i et år, uten garanti på støtte, og gamblet hele livet mitt på en historie jeg mener er verdt å fortelle. Jeg har gått i lære for å forstå sverdkamp, lært meg språket, reist til tempel etter tempel i søken etter riktig location, gjort research på kulturen, skaffet nettverk, og sakte men sikkert bygget opp en film, en plan, og et team jeg mener er i verdensklasse.
Filmen er min måte å behandle tapet av min far Dag Furuholmen, som var en bauta i livet mitt. En mann som til siste slutt i møte med døden utstrålte kraften til en kriger.
Min far introduserte meg for Japan når jeg var liten, gjennom å gå på Karate, Hayao Miyazakis filmer, og senere Kurosawa og Kobayashi – Syv samuraier, Harakiri, Ran. Når det var bare oss to, pleide vi å spise burger og se på film. Og det har formet meg, og min smak. Interessen utviklet seg til en dypere utforskning av japansk kultur, filmtradisjon og produksjonen av min forrige kortfilm Agurk, den siste filmen jeg fikk vist min far. Homage er en amalgamasjon av min sorg, kraften min far viste, vår felles kjærlighet for samuraifilm, og følelsen jeg satt med i Japan. Homage er en film om disse følelsene. Om sorg, ambisjon og hvor vanskelig det er å faktisk forstå at far kommer til å dø.
VISJON
FILMENE I FILMEN
Samuraifilmen skytes i klassiske technicolor-farger på 35mm med anamorfiske linser i CinemaScope, inspirert av Japans filmstorhetstid. Vi bruker en fargepalett med sterke farger, snø, og blod, samt sort og hvitt i kostymedesign. Kameraet benytter episke wides, klassiske close-ups av hender på sverd, intense blikk, crash-zooms, og store kontraster for å gi et distinkt uttrykk. Selv om vi forstår at vi ser "filmen," må overgangen være myk nok til at vi ikke trekkes ut av historien.
Vikingfilmen skytes også på 35mm anamorfisk film for å speile samuraifilmen, og reflekterer Ronjas ønske om å fange den samme følelsen som inspirerte henne som barn.
Inspirert av filmer som Lost in Translation og Aftersun er Homage en film om et indre dilemma – Følelser som er vanskelig å sette ord på, men som lar seg uttrykke visuelt. Filmens tempo er rolig, og dramaet er lavmælt. Jeg ønsker å skape en film som gir oss tid til å være sammen med hovedpersonen vår, Ronja, og føle det hun opplever. Som i mine inspirasjonskilder er ikke plottet hovedfokus; det er den ubeskrivelige følelsen man sitter igjen med etterpå. Dette er en film som ikke forklarer seg selv til publikum, men som langsomt utfolder seg, en fortelling som kun kan fortelles på film.
For å skape en storslått opplevelse, både visuelt og emosjonelt, vil jeg utnytte sjangertrekk og kraftfulle elementer fra episke filmer, og gi publikum en rask inngang til filmene-i-filmen. Viking- og samuraifortellingene er enkle og sentrerer rundt tapet av en farsfigur, et velkjent motiv. Dette gir en større kontekst til Ronjas personlige kamp og gjør den interne konflikten forståelig, storslått og underholdende.
For å oppnå dette på et relativt lavt budsjett begrenser filmen seg til to hovedlocations. I Norge filmer vi i Tromsøs vidstrakte, snødekte fjellandskap under soloppgang. I Japan er vi ved et tempel i nord, omgitt av snødekte daler i solnedgang. Snøen skaper et visuelt motiv som binder filmene sammen og reflekterer Ronjas emosjonelle avstand til farens sykdom.
Skuespillstilen holder seg realistisk og nedpå, der dramaet oppstår fra det filmatiske språket snarere enn overdrevet ekspressivitet. De scenene som er mer uttrykksfulle har en humoristisk tone, inspirert av japansk og koreansk filmstil som til tider strekker seg mot det teatralske.
Kampkoreografi er en sentral del av filmen. Actionsekvensene vil utvikles i samarbeid mellom en koreograf og skuespillerne, både i Norge og Japan. Begge hovedkampene speiler hverandre for å illustrere Ronjas besettelse med å realisere farens drøm. De holdes korte for å unngå at de tar fokuset bort fra hovedhistorien, men må likevel være troverdige for å formidle viking- og samuraifilmenes episke skala.
Filmens visuelle uttrykk deles i to forskjellige stilarter:
RONJAS PERSPEKTIV
Den visuelle stilen preges av Ronjas distanserte forhold til sine egne følelser, formidlet gjennom en dus fargepalett i blå-, grønn- og jordtoner, ispedd detaljer av rødt. Kameraet forblir stort sett statisk eller beveger seg sakte, med lange tagninger som enten utnytter blocking eller holder seg nært karakteren for å avdekke hennes indre tilstand. Ronja isoleres visuelt, enten gjennom store rom eller intime nærbilder, og kommer først inn i varme farger i møte med Ramenkokkens restaurant.
Filmen filmes digitalt med Arri-kamera i 16:9-format, med eldre linser og filtre for å oppnå en myk, klassisk ‘Cooke-look.’ Kamerabevegelsene er generelt minimale og skaper en ettertenksom, langsom stil.
SYNOPSIS
Ronja, en ambisiøs regissør i begynnelsen av trettiårene, befinner seg i Japan for å spille inn en storslått samuraifilm – en hyllest til farens legendariske vikingfilm Jarl. Faren Geir, den gang en karismatisk skuespiller, er nå alvorlig syk hjemme. Oppslukt av prosjektet, og drevet av ønsket om å fullføre filmen før faren går bort, kaster Ronja seg inn i arbeidet, vekk fra farens sykdom.
Men når hun får vite at farens tilstand har forverret seg dramatisk, begynner Ronjas fasade å slå sprekker, og på vei tilbake til hotellet får hun et panikkanfall. Hun ringer faren igjen, men han snakker om filmen, som om ingenting har skjedd, og Ronja spiller med, ikke klar for å konfrontere sannheten.
Neste dag forsøker hun å gjennomføre opptaket av filmens klimaktiske kampscene, men koreografien til samuraiene, og minnene om vikingkampen hun så som barn på sett kolliderer foran henne. Hun ser farens død i samuraienes kamp, og et nytt panikkanfall rammer henne, denne gangen kraftigere, og foran hele crew.
Innspillingsleder sender henne hjem for å ta en tidlig kveld, men tilbake på hotellet forsøker Ronja fortsatt å jobbe, uten hell. Hun unnslipper til hotellets røykeområde, hvor hun møter på hovedrolleinnhaver Kawamura. Skuespilleren spør om dødsscener er vanskelige for henne. Hun vifter det bort, men ordene treffer.
Tilbake på settet sliter Ronja med å regissere dødsscenen mellom samuraien og hans sønn. Uansett hva hun gjør, føler hun kun frustrasjon og tomhet. Alt virker feil, og etter å presse teamet sitt til randen eksploderer hun mot både innspillingsleder og Kawamura. Skamfull går hun for å ringe faren om råd, men når han ikke svarer, skyller minnene hun har forsøkt å fortrenge over henne. Hun husker da faren fortalte om sykdommen og hvor lite tid som var igjen. Ronja innser at filmen aldri bare handlet om faren, men om hennes egen sorg. Når faren endelig svarer, forstår hun hva hun må gjøre.
Med hodet klart klarer Ronja endelig å regissere dødsscenen. Hun gir slipp og lar seg selv føle på sorgen hun så desperat har kjempet mot, og bryter sammen idet hun innser at hun er i ferd med å miste faren for alltid. Med scenen i boks, men filmen fortsatt langt fra ferdig, forlater Ronja settet. Hun tar farvel med teamet og drar hjem for å tilbringe den gjenværende tiden med faren – vel vitende om at noen ting er viktigere enn selv de mest dyrebare ambisjoner.
MIN VEI SOM REGISSØR
Homage er det viktigste steget hittil i min utvikling som regissør. Parallelt med denne kortfilmen jobber jeg med utvikling av langfilmen Dypet sammen med medforfatter Espen Granseth, produsert av Yngve Sæther i Motlys. Dypet er inspirert av mine egne erfaringer som overlevende etter terrorangrepet på Utøya, og handler om traumer, identitet, nærhet mellom menn og vennskap.
Med Homage vil jeg å vise min stemme som regissør, og utforske mange av de samme følelsesmessige landskapene. Det er utrolig viktig i den neste tiden at jeg får skapt en film som viser hva jeg er i stand til, slik at investorer, salgsagenter og talent tar langfilmen seriøst. Selv med en så god produsent, vil det uten Homage være vanskelig å overbevise om at jeg kan omhandle en så stor produksjon. Derfor er Homage akkurat stort nok til hva jeg vet jeg kan mestre, samtidig som det viser til nok størrelse for at langfilm ikke vil være et for stort trinn. Kortfilmen er derfor både som en personlig kunstnerisk uttalelse, og en strategisk og faglig investering i min karriere fremover.
Jeg mottok arbeidsstipend for å fokusere fullt på disse to prosjektene, og kjenner på et stort ansvar for å forvalte denne tilliten på en grundig og målrettet måte. Uten støtte denne gangen, vil jeg måtte gi opp dette prosjektet grunnet langfilmens pre-produksjon, og nødvendigheten for å spille inn til riktig årstid.
Jeg er klar for å demonstrere min stemme som filmskaper og at jeg har noe viktig på hjertet – noe sårt og personlig som jeg ønsker å formidle.
Kristofer Hivju spiller rollen som Geir, faren, og har vært tett involvert i utviklingen av manuset siden oppstart. Hans kunstneriske blikk og lange erfaring har bidratt sterkt til å forme karakteren og filmen som helhet.
Eili Harboe (Thelma, Askeladden, Succession) spiller hovedrollen Ronja. Hun har også vært med på å utvikle manuset, og har vært involvert i prosjektet siden 2024. Hennes tilstedeværelse gir filmen både tyngde og autentisitet.
Produsent Kristian Kvam Hansen driver produksjonsselskapet PUSH, med kontorer i Oslo, Tokyo, Shanghai og Sydney. Han har produsert flermillionprosjekter for globale aktører som Nike, Adidas, Maserati, Vogue og Gucci, og har samarbeidet med artister som Billie Eilish, Rosalía og Megan Thee Stallion. Hans motivasjon for å bevege seg over i narrativ film har ført ham til Homage, som han har vært involvert i siden tidlig utviklingsfase.
Medprodusent Mina Moteki har bred erfaring fra japansk filmproduksjon, blant annet som produsent for prisvinnende December og Tiger. Hun produserte min forrige kortfilm Agurk, som er i filmfestivaler nå og er aktuell med langfilmen Tiger (regi: Anshul Chauhan).
DOP Julian Jonas Schmitt, utdannet ved DFFB i Berlin, skjøt min tidligere kortfilm You’re My Bruise, og har lang erfaring som proff innen både kunstfilm, reklame, kortfilm og dokumentar. Han er aktuell med dokumentarprosjektet Grönland, vist ved ALPS-museet i Sveits.
Production designer Madeline Kinney vant fagprisen for beste produksjonsdesign ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 2024, for sitt arbeid på min film Cucumber. Hun har også erfaring fra reklameproduksjoner for merkevarer som Nike, Adidas og Coca-Cola, og bringer en sterk visuell presisjon til Homage.
Klipper Jens Peder Hertzberg har vært en fast samarbeidspartner siden 2011. Vi startet karrieren sammen på Everywhen (2013), og han har siden klippet noen av Norges største produksjoner, som Troll (2022) og Sulis 1907 (2023). Hans evne til å kombinere storfilm-erfaring med personlig historiefortelling gjør ham ideell for Homage.
Koreograf Tetsuro Shimaguchi startet karrieren som sverdinstruktør og nr. 1 i Crazy 88 i Kill Bill. Han stod for koreografien i den klimaktiske snøkampen mellom Lucy Liu og Uma Thurman. Han vil spille den mørke samuraien, lede katanatreningen og koreografere sverdkampene i tett samarbeid med stuntteamet og skuespillerne i Norge og Japan.
Stuntkoordinator Kristoffer Jørgensen har bakgrunn innen både viking- og samuraikamp, og er en av Norges mest erfarne stuntutøvere. Han har jobbet på filmer som Død snø, Den 12. mann, Twin og Beforeigners, og bringer viktig ekspertise inn i filmens actionsekvenser og koreografi som i skapes i samarbeid med Shimaguchi.
Teamet bak Homage er ambisiøse, målrettede, og vil skape en unik film av utrolig høy kunstnerisk kvalitet, som kan stimulere til videre vekst for nordnoske aktører i Norge, internasjonalt samarbeid, mangfold i bransjen og eksport av Norsk kultur.
Om teamet
Med Homage ønsker jeg å berøre publikum på et dypt, emosjonelt plan. Målet mitt er å skape en original og unik film som føles ærlig og gjenkjennelig, og som lar publikum fordype seg i stemningen og de visuelle virkemidlene fremfor å bli bundet av plottet. Homage er en invitasjon til å kjenne på følelser vi ofte unngår: skyldfølelse, sorg og ambisjoner som kolliderer med behovet for å bli sett. Jeg ønsker at filmen skal resonere med publikum på en måte som føles både personlig og universell - en opplevelse som oppmuntrer til ettertanke og blir værende lenge etterpå.
Alt er klart for å få skapt denne filmen. Vi håper du vil støtte oss i å realisere den.