HOMAGE

Under innspillingen av et samuraiepos til ære for sin syke far, begynner en ambisiøs ung regissør å innse at å fullføre filmen kan bety at hun aldri ser ham igjen.

Basert på opplevelsen av å miste min far til kreft, utforsker kortfilmen "Homage" den lange prosessen med å innse at noen snart skal gå bort og balansen mellom å følge våre ambisjoner og være til stede med dem vi elsker.

MOTIVASJON

Filmen er inspirert av følelsene som oppsto under innspillingen av min forrige kortfilm Agurk i Japan. Mens jeg var der, fikk min far tilbakefall av kreft med spredning, og tiden vi hadde igjen ble plutselig begrenset. Å stå i konflikten mellom å forfølge egne ambisjoner og samtidig bære på skyldfølelse over å være langt hjemmefra, ble den emosjonelle kjernen i det som skulle bli Homage.

Da faren min fikk sin siste diagnose, utviklet jeg nærmest en besettelse: Jeg måtte fullføre min første spillefilm før han gikk bort. I stedet for å være til stede, kastet jeg meg inn i arbeidet. Jeg rømte inn i produksjonen – overbevist om at filmen i seg selv kunne bli en slags gave, et bevis på min kjærlighet og dedikasjon. Heldigvis innså jeg, med støtte fra venner, hva jeg risikerte å miste. Jeg valgte å være til stede den siste tiden – og dette valget har blitt filmens moralske og emosjonelle kompass.

Men tanken har aldri sluppet taket: Hva om jeg hadde valgt annerledes? Hva om jeg hadde vært midt i en produksjon da beskjeden kom? Når livshorisonten plutselig krymper fra år til måneder, hvordan prioriterer man da – og hva står igjen etterpå? Disse spørsmålene ble utgangspunktet for Homage.

Da min far døde i juli 2023, begynte jeg å skrive – både for å bearbeide sorgen og for å uttrykke det komplekse og universelle ved å miste en forelder. Historien jeg forteller i Homage er dypt personlig, men tematikken – sorg, ambisjon og menneskelig tilknytning – er gjenkjennbar for svært mange. Filmen tar for seg dilemmaet mellom personlig drivkraft og menneskelig nærhet, i et moderne samfunn hvor fysisk avstand og arbeidspress er daglig realitet for mange. Dette gjør filmen samfunnsrelevant og tematisk forankret i tiden vi lever i.

Homage ble også styrket i møtet med NFI i forrige søknadsrunde. Deres tilbakemeldinger gjorde meg i stand til å se prosjektet mer objektivt. Jeg har jobbet målrettet med å gjøre fortellingen mer konkret og fokusert – uten å miste dens emosjonelle dybde. Resultatet er en kondensert kortfilm med tydelig tematisk og emosjonell retning.

Samuraifilmen i filmen bygger på en personlig fascinasjon som begynte da jeg var tenåring. Min far introduserte meg for Kurosawas filmer – Syv samuraier, Ran – mens vi spiste burger når mamma ikke var hjemme. Dette ble vår måte å være sammen på. Interessen har utviklet seg til en dypere utforskning av japansk kultur og filmtradisjon. Jeg har lært japansk, bodd ett år i Tokyo, og laget film på språket (Agurk).

De episke sekvensene i Homage refererer til arketypiske fortellinger om fedre, om tap og ære – fortellinger vi finner både i vikingmytologi og japansk samuraihistorie. Ved å la en kvinnelig regissør stå i sentrum av filmen, skapes også en nødvendig distanse mellom meg og materialet, samtidig som filmen løfter frem et sjeldent bilde: en kvinnelig filmskaper i en mannsdominert sjanger. Dette kjønns- og representasjonsperspektivet gjør Homage til et viktig bidrag i diskusjonen om mangfold i filmbransjen.

Homage er en film om sorg, ambisjon og hvor lang tid det kan ta å virkelig forstå at man er i ferd med å miste noen. Den er personlig forankret, men strekker seg utover det private. Den forsøker å si noe om det å være menneske, og om hva som egentlig betyr noe.

VISJON

FILMENE I FILMEN

Samuraifilmen skytes i klassiske technicolor-farger på 35mm med anamorfiske linser i CineScope. Vi bruker en fargepalett med sterke farger; snø, og blod, samt sort og hvitt i kostymedesign. Kameraet benytter episke wides, klassiske close-ups av hender på sverd, intense blikk o.l for å gi det distinkte samuraifilm uttrykket.

Vikingfilmen skytes også på 35mm anamorfisk film for å speile samuraifilmen, og reflekterer Ronjas ønske om å fange den samme følelsen som inspirerte henne som barn.

Homage er en film om indre konflikt, fortalt gjennom to kontrasterende uttrykk. Inspirert av filmer som Lost in Translation, Aftersun og Oslo-trilogien, kombinert med visuelle og narrative grep hentet fra Harakiri, Lone Wolf and Cub og Yojimbo, ønsker jeg å skape en film som lar oss være tett på hovedpersonen Ronja – og virkelig kjenne på det hun gjennomgår.

For å gi filmen både emosjonell og visuell kraft, trekker jeg på elementer fra episke sjangerfilmer. Viking- og samuraifortellingene som inngår i filmen er enkle, men storslåtte narrativer med et felles motiv: tapet av en farsfigur. Dette gir Ronjas personlige dilemma en større kontekst – noe som gjør den indre konflikten hennes både forståelig og gripende, men også underholdende og visuelt fengende.

Scenografien bygger opp under Ronjas følelsesliv. Snøen – kunstig i Japan og ekte i Norge – skaper en visuell bro mellom de to verdenene, samtidig som den understreker Ronjas følelsesmessige distanse.

Skuespillerstilen vil være realistisk og nedtonet, der det emosjonelle trykket formidles gjennom det filmatiske språket snarere enn gjennom ekspressiv dialog eller overspill.

Musikken komponerer jeg i samarbeid med produsent Magnus Bechmann Hansen. Vår forrige film Agurk vant priser på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Jeg har komponert musikk til nesten alle mine filmer, og jobber også som sanger, låtskriver og musiker. Åpningsmontasjen er tenkt med en ny versjon av Trond Viggo Torgersens “Tenke sjæl”, mens avslutningen skal tonesettes av “Aldri i livet” av Finn Kalvik – en nær venn av min far siden 1980-tallet. I tillegg til dette utvikler vi originalmusikk med to orkestrale hovedtemaer: ett for viking- og samuraifilmen (tematisk like, men instrumentalt ulike), og ett for Ronja og hennes personlige reise.

Kampkoreografi er også en sentral del av filmen. Actionsekvensene utvikles i tett samarbeid mellom koreograf og skuespillere, både i Norge og Japan. Hovedkampene speiler hverandre og visualiserer Ronjas besettelse med å fullføre drømmen sin. De er korte nok til ikke å stjele fokus fra hovedfortellingen, men sterke nok til å fange sjangerens storslåtte uttrykk – og gi publikum minneverdige, underholdende sekvenser.

Filmens visuelle uttrykk deles i to forskjellige stilarter:

RONJAS PERSPEKTIV

Den visuelle stilen preges av Ronjas distanserte forhold til sine egne følelser, formidlet gjennom en dus fargepalett i blå-, grønn- og jordtoner, ispedd detaljer av rødt. Kameraet forblir stort sett statisk eller beveger seg sakte, med lange tagninger som enten utnytter blocking eller holder seg nært karakteren for å avdekke hennes indre tilstand. Ronja isoleres visuelt, enten gjennom store rom eller intime nærbilder.

Filmen skytes digitalt på Arri-kameraer i 16:9-format, med eldre linser og filtre for å oppnå en myk, klassisk ‘Cooke-look.’ Kamerabevegelsene er generelt minimale og skaper en ettertenksom, langsom stil som kontrasteres i håndholde sekvenser når Ronjas fasade begynner å bryte sammen.

RELEVANS

Homage tar utgangspunkt i en virkelighet som berører mange: Fire av ti nordmenn vil oppleve kreft før fylte 80. Tap og sykdom er erfaringer som på et tidspunkt rammer oss alle – og filmen utforsker hvordan vi forholder oss til slike livsendrende situasjoner. Tematikken er både universell og dypt personlig, og gir rom for refleksjon rundt et av livets mest grunnleggende spørsmål: Hvordan møter vi døden, og hva betyr det å være til stede når noen vi elsker forsvinner?

Filmen speiler samtidig vår samtid, preget av arbeidspress, prestasjonskultur og økende krav til selvrealisering. Homage belyser hvordan vi ofte bruker arbeid som flukt fra sorg og ubehag – en strategi mange kjenner seg igjen i – og hvordan dette kan føre til at vi mister uerstattelig tid med dem vi bryr oss om. Gjennom Ronjas historie stilles et presserende og relevant spørsmål for dagens publikum: Hva veier tyngst – karriere eller nærhet? Ambisjon eller tilstedeværelse?

Filmen tematiserer også psykisk helse, og skildrer panikkanfall og angst på en gjenkjennelig og realistisk måte. Ifølge Folkehelseinstituttet har omtrent 14 % av befolkningen symptomer på angst til enhver tid, og én av tre vil oppleve det i løpet av livet. Ronjas panikkanfall blir en konkret manifestasjon av et indre press mange unge voksne kjenner på – særlig i møte med sorg, ansvar og uforløste emosjoner. Filmen understreker betydningen av støtte, innsikt og menneskelig nærhet – selv når man befinner seg langt hjemmefra og i møte med en fremmed kultur.

I en globalisert verden, der over 100 000 nordmenn bor permanent i utlandet og enda flere jobber eller studerer midlertidig i andre land, er fysisk avstand fra familie blitt en del av virkeligheten. Ronjas situasjon – alene i Japan når faren blir alvorlig syk – gjenspeiler et moderne dilemma: Hvordan opprettholder vi tilknytningen til familie og røtter når vi lever liv langt hjemmefra? Filmen gir rom for gjenkjennelse hos et stort publikum – både i Norge og internasjonalt.

Homage løfter også frem et viktig perspektiv i samtiden: kvinnelig lederskap og kjønnsroller i en mannsdominert bransje og sjanger. Ronja er en kvinnelig regissør i en actionpreget filmverden – og hennes kamp for å balansere følelser, ambisjoner og ansvar speiler utfordringene mange kvinner møter i yrkeslivet. Filmen utfordrer maskuline normer, og viser kompleksiteten i det å være sterk – og sårbar – på samme tid. Dette gjør Homage til et aktuelt og relevant bidrag i både filmbransjen og samtidsdiskusjonen om representasjon og mangfold.

MIN VEI SOM REGISSØR

Homage er et viktig steg i min utvikling som regissør, og en film som vil utfordre og styrke meg på veien mot min første langfilm. Parallelt med denne kortfilmen jobber jeg med utviklingen av Dypet sammen med produsent Yngve Sæther i Motlys – kjent for filmer som Force Majeure, Oslo 31. august og Barn. Dypet er inspirert av mine egne erfaringer som overlevende etter terrorangrepet på Utøya, og handler om traumer, identitet og vennskap. Med Homage ønsker jeg å utforske mange av de samme følelsesmessige landskapene – men i et mer konsentrert og symboltungt format.

Der Dypet er en større, langvarig utviklingsprosess, gir Homage en konkret og gjennomførbar mulighet til å videreutvikle mine ferdigheter innen regi, produksjon og visuell historiefortelling. Filmen vil ha et budsjett som tillater profesjonell gjennomføring, samtidig som den krever emosjonell presisjon og filmspråklig bevissthet. Kortfilmen fungerer derfor både som en selvstendig kunstnerisk uttalelse, og som en strategisk og faglig investering i mitt arbeid fremover.

Jeg har nylig mottatt arbeidsstipend for å fokusere fullt på disse to prosjektene, og kjenner på et stort ansvar for å forvalte denne tilliten på en grundig og målrettet måte. Med bakgrunn fra kortfilmer som Agurk, samarbeid med japanske og norske team, og erfaring med både regi og musikk, vet jeg at Homage er et prosjekt jeg er klar for å gjennomføre – og gjennomføre godt.

Dette er en film som vil vise hvem jeg er som filmskaper: en tydelig visuell stemme, et personlig uttrykk, og et prosjekt med både emosjonell dybde og kunstnerisk retning. Homage vil demonstrere min stemme som filmskaper og at jeg har noe viktig på hjertet – noe sårt og personlig som jeg ønsker å formidle.

Teamet bak Homage består av erfarne og målrettede filmskapere med bakgrunn fra både internasjonal reklame, langfilm, kortfilm og kunstfilm. Sammen utgjør vi en solid kjerne av kreative fagfolk som er i stand til å løfte et ambisiøst prosjekt med høy kunstnerisk kvalitet – og levere et produkt som kan nå både norske og internasjonale publikummere.

Produsent Kristian Kvam Hansen driver produksjonsselskapet PUSH, med kontorer i Oslo, Tokyo, Shanghai og Sydney. Han har produsert flermillionprosjekter for globale aktører som Nike, Adidas, Maserati, Vogue og Gucci, og har samarbeidet med artister som Billie Eilish, Rosalía og Megan Thee Stallion. Hans motivasjon for å bevege seg over i narrativ film har ført ham til Homage, som han har vært involvert i siden tidlig utviklingsfase.

Medprodusent Mina Moteki har bred erfaring fra japansk filmproduksjon, blant annet som produsent for prisvinnende December. Hun produserte også min forrige kortfilm Agurk, som nylig hadde internasjonal premiere under Tallinn Black Nights (PÖFF). Hun er nå aktuell med langfilmen Tiger (regi: Anshul Chauhan).

DOP Julian Jonas Schmitt, utdannet ved DFFB i Berlin, skjøt min tidligere kortfilm You’re My Bruise, og har lang erfaring fra både reklame og dokumentar. Han jobber profesjonelt som filmfotograf, og er aktuell med dokumentarprosjektet Grönland, vist ved ALPS-museet i Sveits.

Production designer Madeline Kinney vant fagprisen for beste produksjonsdesign ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 2024, for sitt arbeid på min film Cucumber. Hun har også erfaring fra reklameproduksjoner for merkevarer som Nike, Adidas og Coca-Cola, og bringer en sterk visuell presisjon til Homage.

Klipper Jens Peder Hertzberg har vært en fast samarbeidspartner siden 2011. Vi startet karrieren sammen på Everywhen (2013), og han har siden klippet noen av Norges største produksjoner, som Troll (2022) og Sulis 1907 (2023). Hans evne til å kombinere storfilm-erfaring med personlig historiefortelling gjør ham ideell for Homage.

Stuntkoordinator Kristoffer Jørgensen har bakgrunn innen både viking- og samuraikamp, og er en av Norges mest erfarne stuntutøvere. Han har jobbet på filmer som Død snø, Den 12. mann, Twin og Beforeigners, og bringer viktig ekspertise inn i filmens actionsekvenser og koreografi.

Kristofer Hivju spiller rollen som Geir, faren, og har vært tett involvert i utviklingen av manuset siden oppstart. Hans kunstneriske blikk og lange erfaring har bidratt sterkt til å forme karakteren og filmen som helhet.

Eili Harboe (Thelma, Askeladden, Succession) spiller hovedrollen som Ronja. Hun har også vært med på å utvikle manuset, og har vært involvert i prosjektet siden 2024. Hennes tilstedeværelse gir filmen både tyngde og autentisitet.

Vi er ambisiøse, målrettede, og har full tro på at med støtte vil dette bli en helt unik film av utrolig høy kunstnerisk kvalitet, som kan stimulere til videre vekst for nordnoske aktører i Norge, internasjonalt samarbeid, mangfold i bransjen og eksport av Norsk kultur.

Om teamet

INTENSJON

Med Homage ønsker jeg å berøre publikum på et dypt, emosjonelt plan. Filmen utforsker hvordan vi i møte med livets største utfordringer – tapet av noen vi elsker – kan finne en ny forståelse av hva som virkelig betyr noe. Gjennom Ronjas historie vil jeg gi publikum en mulighet til å reflektere over egne valg, relasjoner og verdier, uten å bli ledet av en moraliserende fortelling.

Målet mitt er å skape en original og unik film som føles ærlig og gjenkjennelig, og som lar publikum fordype seg i stemningen og de visuelle virkemidlene fremfor å bli bundet av plottet. Homage er en invitasjon til å kjenne på følelser vi ofte unngår: skyldfølelse, sorg og ambisjoner som kolliderer med behovet for å bli sett. Jeg ønsker at filmen skal resonere med publikum på en måte som føles både personlig og universell - en opplevelse som oppmuntrer til ettertanke og blir værende lenge etterpå.

Vi håper dere vil støtte oss i å skape denne filmen.