SYNOPSIS

Ronja, en målbevisst, men konfliktfylt regissør i begynnelsen av trettiårene, befinner seg i Japan for å spille inn en storslått samuraifilm – en hyllest til farens legendariske vikingfilm, Jarl. Oppslukt av prosjektet flykter Ronja fra realiteten av farens stadig forverrende og uhelbredelige sykdom. Drevet av et uoppfylt løfte om å fullføre filmen før han går bort, kaster hun seg inn i arbeidet for å unngå å konfrontere sorgen. Samtidig tynger dårlig samvittighet henne, ettersom tiden til nære samtaler og besøk hjemme glir unna.

Etter hvert som innspillingen skrider frem, og søsteren minner henne på hvor lite tid som faktisk er igjen, vekkes minnene om farens tilstand – minner Ronja helst vil glemme. Fasaden hennes begynner å slå sprekker, og selv om hun forsøker å undertrykke følelsene, rammes hun av et panikkanfall. Hun søker tilflukt i en liten ramen-restaurant, hvor hun møter en eldre kokk hvis visdom og humor begynner å dempe kaoset i henne.

Filmens hovedtema – en samurai som dør i kamp for å beskytte sin sønn – blir en smertefull påminnelse om hennes egen situasjon. Selv om fokuset svikter, presser Ronja seg selv for å fullføre den avgjørende kampscenen. Men når minner fra barndomstiden på settet under farens vikingfilm bobler til overflaten, rammes hun av nok et panikkanfall. Hun overbeviser crewet, og lyver til faren, om at alt er i orden. Senere betror hun seg til kokken om farens sykdom, men han ser ikke hennes ambisjon om å fullføre filmdrømmen som nobel. I stedet ber han henne reise hjem, redd for at hun skal gjenta hans feil ved å være fraværende da hans egen datter døde. Ronja, fortsatt overbevist om at hun må lage filmen for sin far, forlater restauranten rasende.

Tilbake på settet sliter Ronja med å regissere samuraiens dødsscene. Uansett hva hun gjør, føler hun kun frustrasjon og tomhet. Alt virker feil, og etter å ha presset teamet sitt til randen går hun ut for å ringe faren. Men han svarer ikke, og minnene Ronja har forsøkt å fortrenge skyller over henne. Hun husker da faren fortalte om sykdommen og hvor lite tid som var igjen. Ronja innser at løftet om filmen aldri handlet om faren, men om hennes egen sorg.

Med hodet klart klarer Ronja endelig å regissere dødsscenen. Men fasaden hennes bryter sammen idet hun innser at hun er i ferd med å miste faren for alltid. Hun gir slipp og lar seg selv føle på sorgen hun så desperat har kjempet mot. Med scenen i boks, men filmen fortsatt langt fra ferdig, forlater Ronja produksjonen. Hun tar farvel med teamet, takker ramenkokken og drar hjem for å tilbringe den gjenværende tiden med faren – vel vitende om at noen ting er viktigere enn selv de mest dyrebare ambisjoner.